HVA SKJEDDE? 

Noen ganger så tenker jeg: «oi, jeg er 30 år. Hva skjedde med livet mitt?» Akkurat som om jeg har våknet opp på nytt, fra en koma og ikke helt forstår hva som har skjedd. Jeg var 23 år når S på 7 år kom til verden, så kom lille I på 4 3,5 år senere. De siste årene har verden for oss handlet om dem. Og det er slik det ofte blir når man får barn, man vil gjøre sitt ytterste for at de skal ha det fint, at vi kan gi de alt det dem trenger og oppfylle behovene deres til enhver tid. De er jo trossalt avhengig av oss, og det er vi som har ansvaret når vi også har satt dem til verden.  

Begge barna våre gråt endel som babyer. S hadde kollik, og det var fryktelig fortvilende og slitsomt. Det varte i hele fire måneder, men  heldigvis tok hun igjen all tapt søvn etter det og sov mye etter de fire første månedene. Lille I gråt også mye, var urolig det første året og krevde mye kos og nærhet.

Så har tiden gått, og det var vært smokkeslutt, ammeslutt, bleieslutt og å lære barna nye ting. Mye av hverdagen vår har dreid seg om dem, og plutselig har tiden gått, barna har blitt mer selvstendig og man lurer på hva man nå skal ha fokus på. Ja, selvfølgelig trenger barna oss fortsatt, men de er på sett og vis veldig selvstendige nå, og det er utrolig behagelig. Plutselig har man litt bedre tid til seg selv, til forhold, til å jobbe (bygge businessen større) og til å gjøre andre ting. Å legge barna er verdens enkleste sak, iforhold til når de var babyer. De ordner opp, de rydder, og de sier ifra hvis de har behov for noe. Enhver alder har sin sjarm, men jeg må si at den alderen de er i nå, 4 og 7 år er perfekt for oss nå. Ingen bleier, ingen smokk, ingen amming og ingen nattevåk.  Selvfølgelig føltes det også perfekt, når de små var babyer. Det er utrolig fint å ha en søt, liten babyklump liggende på brystet, men den tiden er over for nå.

Nå skal de barna vi har følges opp på beste mulige måte, få all den kjærligheten og omsorgen de trenger. Jeg gleder meg vilt til å se dem vokse opp, bli voksne, følge dem gjennom skole, jobber og ikke minst kjærester. Jeg er utrolig stolt av barna våre.

S på 7 år har forøvrig sagt at hun vil bli akkurat som mamma når hun blir stor. For jeg har en morsom jobb. Det blir spennende å se om det er tilfellet når hun blir voksen. De skal iallefall få lov til å jobbe med det de vil, så lenge det de gjør, gjør dem lykkelige.

Tiden går altfor fort. Og det at de plutselig har blitt så store og mer selvstendige, gjør at alt er mye enklere for oss som foreldre også. Jeg må helt ærlig si at jeg føler jeg kan senke skuldrene mye mer. De to til tre første årene er herlige de også, men det er så mye mer å tenke på. Skuldrene mine har senket seg betraktelig , og jeg ser frem til fremtiden med disse lykkepillene våre.

 De er herlige!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge