ET VEISKILLE ?

Jeg er født til å være en stor dagdrømmer. Det har jeg sikkert arvet av min pappa. Jeg elsker å dagdrømme, og har gjort det siden jeg var barn. Nå vet jeg at jeg har store begrensninger i livet, som blant annet økonomi og ikke minst sykdommen. Det har satt en stor stopper for meg når det gjelder drømmene mine. Jeg hadde store drømmer om å blant annet utvikle meg karrieremessig, studere mer, og tilslutt ende opp med «drømmejobben». Jeg tok jo ikke en utdannelse for ingenting. Jeg har hatt lyst til å bruke den for det det er verdt.

dreams

Så får jeg tilbakefall av sykdommen, store/sterke tilbakefall som gjør at jeg blir innlagt gang på gang. Nyrene blir spist på, og jeg blir «revet vekk» fra barna og mannen min fysisk og psykisk. Det er noe man aldri blir vant til, og det er like tøft hver gang. Det er nesten slik at det faktisk blir tøffere og tøffere for hver gang det skjer.

dreamit

Ja, det er et nederlag at jeg ikke kan fungere som et «normalt» menneske. Samtidig så har jeg fortsatt drømmene mine i behold, og tenker at livet faktisk ikke er over. Her gjelder det å jobbe for drømmene sine, og ikke gi opp. Jeg har ihvertfall ikke gitt helt opp, men det er enkelte dager jeg føler meg trykket ned i søla. Jeg føler meg mindreverdig til tider, rett og slett.  Men jeg vet også at jeg ikke er det. Jeg er en tobarnsmamma, med mål og drømmer i livet jeg også. Jeg har utrettet mye, og jeg vet jeg kommer til å utrette mer. Det er bare det å vite hva og hvordan.

Jeg har mange lidenskaper og interesser, men noen ting som har vokst frem i meg er både kosthold og trening. Eller i det hele tatt helse. Jeg har funnet ut at det er det jeg har blitt glad i, og kanskje jeg en gang kan utvikle meg mye mer innenfor disse områdene ? Kanskje jeg også kan hjelpe andre med det? Det er èn ting som alltid har vært grunnlaget for MEG, og det er å kunne hjelpe andre. Det var derfor jeg også valgte å ta barnevernspedagogutdanningen. Så kanskje jeg en dag kan hjelpe andre på en annen måte også ?

dreambig

Først og fremst skal jeg nå lade opp, jobbe meg oppover i forhold til helsen igjen, og ta meg av det som er aller viktigst for meg akkurat nå; barna. Likevel har jeg mange tanker, mange drømmer og mange spørsmål om fremtiden min. Jeg føler jeg er i et punkt i livet som kanskje man kan kalle et veiskille. Det vil bli forandringer, på en eller annen måte. Nå har jeg også troen på at Forever Living kan hjelpe meg med å oppfylle drømmene mine. Det står bare på meg selv.

Man kan ikke bare sitte i sofaen og vente på at ting skal skje. At drømmer skal oppfylles, eller at man komme seg opp og frem. Man må gjøre en innsats.

2 Comments:

  1. Lykke til. Drømmer er viktig å ha, uansett om man realiserer dem eller ikke. Det er de som får deg til å go that extra mile! Jo større jo bedre sier jeg, keep no dreaming..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge