Er det nå jeg skal bli gal ?

Hei dere ! 

Idag er jeg alene med de to små. Gubben har reist opp til bygda der han kommer ifra. Det er kun på dagstur, og han har med seg noe nedover. Vi har nemlig kjøpt en søt, liten båt. Et oppussingsobjekt, med masse potensiale. Vi har planene klare, og jeg er veldig giret på å «innrede» båten. Hehe. 
Gleder meg veldig til sommeren, og til å kunne kjøre rundt med den her i området. Vi er så heldige som har vannet ganske nærme, og kan gå til båtplassen. Så det her blir supert. Får bare håpe på en fin sommer med sol, og ikke bare regn.

Ellers så holder jeg på å bli gal om dagen. Lillebror har aldri vært så ille når det gjelder mat før, som han er nå. Vi har generelt slitt lenge med han i matveien. Størrelsesmessig ligger han endel under snittet også. Nå har han plutselig stoppet helt opp med å spise, det eneste vi får i han er smoothier i ny og ne. Det er fryktelig frusterende. Vi gir oss ikke så lett heller, men det gjør ikke han heller. Vi har prøvd alt av mat, og prøvd alt av metoder og ting som gjør at han kanskje «glemmer» seg og begynner å spise. Men neida, han er ikke så lettlurt lenger. Jeg synes det er veldig frustrerende, rett og slett fordi han har så lite å gå på fra før av, og fordi vi ikke har fått i han en eneste matbit på noen dager. Jeg tror faktisk jeg holder på å bli gal.

Nå er det slik at vi alle gruer oss til måltidene hans. Han gruer seg, fordi han ikke vil ha mat, og vi gruer oss fordi vi vil så gjerne at han skal spise. Det blir en ond sirkel. Det er fryktelig frusterende, og av og til har jeg bare lyst til å rive av meg alt hår.

Er det bare vi som har det sånn ? 

6 Comments:

  1. Jenta mi var akkurat slik i samme alder. begynte når jeg sluttet å fullamme, og hun ikke ville spise. gikk mange måneder hvor jeg prøvde alt, og fikk i gjengjeld i henne små biter nå og da, men rundt ett års alderen tenkte jeg som så; hun som alle andre kjenner sult (så lenge det ikke er sykdommer i bilde som påvirker dette selvfølgelig), og hun klarer å uttrykke sult. jeg tilbyr mat som vanlig til faste måltider, hun spiser det hun vil. Spiser hun ikke, så er det mat igjen om en tre timers tid. jeg orket ikke mer styr med den maten, både hun og alle rundt var lei. ei hel uke spiste hun ingenting!! det var slutt på lurerier, leker ved måltidet og alt vi hadde prøvd for å få i henen mat. Passet selvfølgelig på at hun drakk og fikk i seg væske.

    På dag syv begynte forandringene å komme. Til frokost spiste hun faktisk en halv skive med brød! hun fikk ingen oppmerksomhet på dette, ikke noe jubel og hæla i taket.
    Til lunsj samme dag spiste hun litt yoghurt, spiste selv så halve kom utenfor (hun var 13mnd). Middag denne dagen var en hel most potet!

    Vi fikk fremgang for hvert måltid. vi satt sammen rundt bordet som vanlig, ga ikke henne noe mer enn vanlig oppmerksomhet, null fokus på maten, og hun smakte på ting, spiste litt og noen ganger gode måltider. Tok vel et par uker før jeg følte hun spiste seg mett under et måltid.

    i dag er hun fem år, og har perioder hun spiser bra, og perioder hun nesten ikke spiser noe. da kan det være en halv skive til froksot uten skorper, en halv potet til middag osv.

    hun er sunn og frisk, lang og tynn. men det er jo bare noen som er slik av natur.

    å tvinge og mase i barna mat, gir bare motsatt effekt,, sier også ernæringsspesialister og barnepsykologer.
    så lenge det ikke er noe fysisk som gjør at han spiser lite, så ikke stress med det. metoden over hjalp er, og man kan jo ikke tivnge i barna mat uansett 😉

  2. Helt enig i kommentaren over, det var faktisk den beskjeden vi fikk av ernæringsfysiologen.
    Du kan stresse helt ned, din sønn er frisk og aktiv. Det ser v jo på bildene du legger ut, han roter i skuffer og skap, klatrer på oppvaskmaskinen etc. Hadde han vært slapp grunnet matinntaket, hadde han ikke klart alt det.
    Vi har en sønn på 6 år som veier 13 kg! han er 125 cm høy og veier som sagt 13 kg! HAN har lite å ta av! men han er frisk og rask, aktiv og sover godt når han skal. Men i perioder er han umulig i matveien. Å da mener jeg umulig. han får oppfølging på sykehuset, og mange tester er tatt, så ingenting er galt, han er rett og slett skikkelig vrien når det kommer til mat. (litt ironisk med to foreldre som lever og ånder for mat) Det som stresset meg var helsestasjonen. Her får de jo nesten panikk hvis et barn ligger litt under kurven sin, og må ta den alvorspraten med moren. ikke rart vi mødre kan bli stresset og føle oss utilstrekkelige. Men heldigvis så tok de det helt med ro på sykehuset og sa det viktigste var at vi som foreldre ikke stresset. La ungen spise til faste måltider, og ikke noe imellom. Så lenge ungen er aktiv og leker og utforsker så er det somregel ikke noe galt! Avogtil tenker jeg at det er rart at den guttungen vår klarer å stå på beina så lite mat han spiser, men gud så mye energi den ungen har.

  3. Hei kjære deg….Vet det er frustrerende å ikke få i de små mat.Har hatt det på samme måte med min 2 åring.Stress minst mulig rundt måltide,tilby han mat og vil han ikke ha,så ikke styr noe mer med det.Det blir bare verre hvis dere stresse og styrer for å få i han mat…Kanskje det er tenner på gang…Jeg erhelt sikker på at han spiser når en er sulten……Han blir nok veldig frustrert han også når det blir så mue styr for å prøve å få i han mat,når han ikke har lyst på.Ta det helt med ro du,han spiser når han blir sulten og han er en gutt som er i full fart,aktiv og nysgerrig og det er et godt tegn på at han er frisk…Klem fra Elin

  4. Tenkte på en ting til,ammer du fortsatt? For det vil han jo også bli mett av hvis han får melk mellom måltidene…Klem

  5. Takk for fine tips og råd. Veldig godt å høre om andre som er / har vært i samme situasjon. Han har også hatt litt problemer med magen, så vi har tatt endel blodprøver nå. Håper det bare er det at han blir matlei til tider, og ikke noe annet 🙂

    PS! Ja, jeg ammer litt fortsatt. Har egentlig tenkt å slutte, men nå får jeg i han en liten skvett morsmelk i ny og ne, og det er bedre enn ingen mat/melk. Men jeg har lite melk igjen da.

  6. Hei 🙂 Nå er det så lenge siden jeg har vært innom her, og følte jeg måtte kommentere dette innlegget. Ida Martine var akkurat slik hun også, både vi og henne gruet oss til måltidene. Det er litt bedre igjen nå, men det henger fortsatt litt igjen. Hun var småspist fra hun var født, ammet så lite at jeg mistet melken, drakk lite fra flaske, ville nesten ikke ha grøt og spiste kun 1 type middagsglass. Det var grusomt, og helsesøster sa at det var farlig dersom hun ble syk, for hun hadde ikke noe å gå på. Jeg måtte prøve hardere, tvinge i henne maten. Og uvitende førstegangsmor som jeg var, så trodde jeg på helsesøster og prøvde enda hardere. Vi fikk lurt i henne noe mat, men det hele ble bare en ond sirkel.. Til slutt valgte jeg å ikke høre på helsesøster, jeg fikk fastlegen min til å henvise oss til sykehuset for å få bedre råd. Der fikk vi beskjed om at hun var liten og spe i bygning, vi kunne ikke trykke i henne mat for å gjøre henne større. Det var bare slik hun var, og så lenge hun fulgte sin egen kurve hele veien, så var det ingen problem. Vi måtte ikke stresse med det mer!

    Lettere sagt enn gjort! Men vi begynte å ta oss sammen da, ikke lure i henne maten. (for det endte jo med matskrekk).. Vi satte frem en tallerken til henne med mat på (hun var litt over et år da), og gjorde måltidene så hyggelige som mulig! Roste henne opp i skyene når hun smakte på ting. Hvis vi visste at det var en ting hun likte spesielt godt, feks yoghurt eller ost, så fikk hun nesten så mye hun ville av det i perioder der hun nesten ikke spiste noe som helst. Og sakte men sikkert, så begynte hun å spør etter mat selv, fortelle at hun var sulten og ville spise. Det var jo som musikk i ørene våre! Endelig 🙂

    Men det er forferdelig vanskelig, og det er jo fortsatt litt slik enda, at hun såvidt rører maten. I dag fikk jeg i henne to fiskepinner og to gafler med potet.. Da var desserten en liten kanelbolle, og det fikk vi lov til av sykehuset.. å innimellom friste med deilige desserter som premie for å spise opp (ikke alltid opp, men så godt som de klarer) 🙂 Det er ihvertfall vår historie da..

    Håper dere finner ut av noe, det er så tungt i sånne perioder der de ikke spiser. Man går jo og bekymrer seg hele tiden. Klem <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge