EN BABY TIL?

God kveld eller natt.

Hodet spinner i natten, som vanlig. Så idag eller i natt tok jeg frem bloggen for å tørke litt støv av den. Jeg føler jeg har et liv som går i rekordfart om dagen. Det føles ut som jeg sitter i en karusell, og den spinner rundt i stor stor fart. Karusellen spinner rundt i en altfor stor fart og det er umulig å komme seg av den. Noen ganger lurer jeg på om jeg skal hoppe av karusellen, for jeg blir litt svimmel. Men nei, det kan jeg da ikke, for da hopper jeg nemlig av livet. Det går jo ikke! 

Så hva gjør man? Man forblir på denne karusellen fordi det er gøy, men kanskje man kan senke farten og faktisk slippe å bli så svimmel? Da vil man jo også nyte karusellturen så mye, mye mer. 

Det som gjør meg mest svimmel er faktisk barna. Ikke fordi de krever sitt,at de kan krangle, kan mase, og kan ditten og datten. Men fordi de vokser så vanvittig fort. Jeg kjenner at jeg tviholder ekstremt hardt på minstemann om dagen. Han er fire år nå. Begynner å bli selvstendig, men er samtidig en sart liten kar som er ekstremt avhengig av mamman og pappan sin. Og det er nettopp den avhengigheten der som gjør meg litt sånn «nåååååh, lille venn. Jeg skal gi deg all den kjærligheten du trenger». For det å føle at noen trenger en, at noen viser at de MÅ ha deg tilstede, og den betingelsesløse kjærligheten som berører deg langt inn i sjelen , det føles så ekstremt godt. 

Jeg sier noen ganger til mannen at jeg bare MÅ kose ekstra mye med minstemann nå, mens han fortsatt vil. For snart er han like stor som storesøster på snart åtte år, og da er det ikke sikkert det blir like aktuelt lenger med nuss og kyss fra mamman sin. 

Storesøster på snart åtte liker kos hun også, men hun trenger oss mye mer tid til samtaler og kommunikasjon på et annet nivå nå. Her må vi være tilstede og gi mye mer kjærlighet i form av råd, veiledning fremfor den kosen. Hun skravler mye med venninnene sine, og vil helst tilbringe tid med dem nå. Hun er sosial, og en ekte gladjente som leker stort sett hele dagen. Den avhengigheten lille I på 4 år har, har hun ikke lenger på samme måte. Det kjennes veldig rart, og det er da jeg kjenner jeg blir litt svimmel fordi det føles ut som om karusellen spinner litt vel fort. Hva skjedde med hun som løp rundt med smokken sin? Nå er hun en mini-tenåring med et eget nettverk, en vilje av stål , og som er supersosial. Bittelille Vesla med smokken ble plutselig stor og selvstendig. 

Lille I på 4 år kommer nok dessverre alltid til å være babyen min. Stakkars gutt. Han blir så tviholdt i, som den siste krampetrekningen jeg har på lysten av en baby til. Noen ganger undrer jeg meg om jeg hadde orket et barn til. Om vi skulle hatt en baby til, for å mette det lille babybehovet som en ekstremt sjelden gang dukker opp. Samtidig vet jeg at jeg nå har mer enn nok å gi til de to vi allerede har, og da kan jeg roe meg med den tanken om at det kan forbli slik. Jeg vet nå hvordan jeg vil ha livet mitt, og da skal jeg også kunne tilby barna akkurat det de har behov for og trenger, i kombinasjon med det. Så en tredjemann på oss? Nei, dessverre.. 


Ihvertfall ikke nå, men hvem vet hva fremtiden bringer dere. Haha!

God natt.

2 Comments:

  1. har ikke barn selv så vet ikke hvordan det føles, men kan skjønne at det føles rart :O Du får nyte tiden med den «lille» nå:) Veldig søte barn du har!

    • Tusen takk for det ❤️ Tiden nytes for fullt. Glad jeg kan tilbringe så mye tid med dem☺️ det er virkelig GULL❤️

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge